Ett år i utlendighet

Nå er ett år passert og tiden har som man sier, gått fort. Vanligvis skriver man resumé i desember og sender til familie og venner, men sør for ekvator er det opp-ned på så mye.

Vi har lagt oss til noen vaner som kan bli vanskelig å legge av seg. Det er ikke tvil om at den hvite mann i Afrika lever bedre enn gjennomsnittet. Vi har hushjelp to dager i uken og har uten store vanskeligheter vent oss til både det ene og det andre. Tom Christian nekter nå å gå med ustrøkne sokker. Jeg har sett flere filmer siste året enn jeg har gjort hele mitt liv. Vi er blitt vant til å overse verden og leve i nuet, ettersom vi ikke skjønner nyhetene, og internett er en sporadisk luksus.

Vi spiser på restaurant ca en gang om dagen. Ikke fordi det er billig, men for å sosialisere oss og for å slippe å gå å handle på supermarkedet. Men det går bra. Jeg tror jeg kommer inn i bunaden allikevel. For av 328 dagers opphold her nede og derav 150 med rænneræv er det en passelig balansegang. Men tilbake til supermarkedet. Det er ingenting i veien med gamle Score, problemet er bare at når det er tomt i hyllen, må du se om det er noe igjen på Mercado, hvis ikke de har dét er det Park´n´Shop, og hvis ikke de har dét så er neste mulighet libanesersjappene. Og dette er tidkrevende og for spesielt interesserte. Og på meg så er det litt stress. Åpningstidene her er nemlig skreddersydd for hushjelper og hjemmeværende, men derimot ikke ideelt for de som ønsker å jobbe litt av og til… tant pis. Hjemme pleide vi å handle en til to ganger om dagen. Nå kjøper vi 18 liter juice om gangen. For når favorittmerket har hatt leveranse må man sikre seg. Det kan bli lenge til neste gang. Våre venner har gjort avtale med butikkmannen om å ringe når de får inn en spesiell sort (f.eks Nutella). Og nå er jeg snart språkkyndig nok til å gjøre det samme.

Fransken går stadig litt lettere. Jeg har hatt en kongolesisk fransklærer som har lært meg både fransk språk og kongolesisk kultur. I gjengjeld har han fått en kjøretime. (han får betalt av arbeidsgiveren min også altså) Han smilte over hele ansiktet og lo for han hadde aldri holdt i et ratt før. Han var veldig flink og veldig takknemlig. TC var litt redd for kløtsjen skulle trenges byttes ut etter dette og jeg og. For å gå på verkstedet med bilen er også litt masete. Jeg var innom for 5000 km service her en dag og den hjelpsomme resepsjonisten lovet å ringe når bilen var ferdig og for å indikere pris. Da jeg ikke fikk noen telefon drog jeg ned der litt før forventet stengetid for å høre om de hadde demontert hele greien eller om den fremdeles var kjøredyktig. Da fikk jeg så ørene flagret for at ikke kom i verkstedtiden. Folk lyger så de tror det selv, og hva svarer man da? Det gir en høyt blodtrykk. Jeg har litt igjen å lære på å spytte tørt i luften og å bre om seg med fornærmelser mens man sier S´il vous plait og je vous en prie. Men det skal jeg nok få bukt med. Jeg tror det er den ventilen de andre har som ikke jeg har.

Nei, jeg skulle ikke vært det foruten dette oppholdet. Jeg har overlevd kultursjokket, men håper jeg ikke tar så mye av det med meg hjem. Jeg vet ikke om man kan forstå ”de andre” bedre, men man vet om noen av forskjellene. Vi hørte en podcast fra NRK anno 1953. Arbeideren løy til sin arbeidsgiver og sa at de hadde hugget ned mye mer skog enn de egentlig hadde. - Hvorfor løy du spurte han? - For at du skulle bli glad og synes vi har vært flinke arbeidere. Å glede en annen er den største glede. Se, vi er ikke så forskjellige, uttrykksmåten er bare litt annerledes.

Men det er mye som gir høyt blodtrykk her, så hva kan man si. TC har referert til det gjeldede tidsbegrepet her tidligere. Og nei, det er ikke noe man blir vant til over 328 netter. Vi flyttet inn i leiligheten ca 9 måneder etter skjema. Ok, det har jeg dvelet ved før. Men etter nå nesten tre måneder etter har vi fremdeles ikke alle møblene og lekkasjer og sopp og mugg er over alt rundt oss. Men de vasker AC´en to ganger i måneden da. Den skal de ha. Men det er ikke så gale at det ikke godt for noe. Jeg får jo et større ordforråd når klagebrevene skal skrives.

Hva har vi lært? Det har vært et spennende år og vi har lært mye. Mye om et Kongo som jeg ikke visste fantes. At verdens to tettestliggende hovedsteder med navn etter en oppdagelsesreisende og en konge. At dyrene i Afrika er spist opp i denne delen. At kakerlakker finnes i kingsize. Men vi lærer også om tragiske ting. Ingenting har skjedd de siste 50 år siden Kongo ble fri fra kolonimakten sin. Veiene er av samme kvalitet som skogsveien opp til Kytingen i Strandebarm. Økonomisk, helsemessig og utdannelsesmessig står utviklingen nesten stille for folk flest. Midt i byen har folk ikke strøm eller vann. Men jo da, myndighetene jobber med det. –De må forte seg hvis de skal bli ferdig til 50-årsjubileet 15 august. Infeksjonssykdommer og malaria herjer landet. To kongolesere jeg kjenner har gravlagt barna sine som døde av malaria. C´est la vie.

Og videre: At en politimann øker sin månedsinntekt med 30% hver gang han stopper en mundele. At kongolesere er særdeles bråkete, men hyggelige og åpne. At fisketorget i Bergen er rent, selv om det er 22 grader i kummene. At forskjellene mellom oss og dem er flere hundre år med kultur og at det ikke er alt man lærer på skolen.

Vi har fått venner fra SørAfrika, Venezuela, Rwanda, Mexico, Kamerun, Colombia, Kenya, Ghana, Australia, Russland, Sverige og Frankrike, og det er kjekt. Alle har sitt syn på livet i Kongo. Disse fester vi med og drar på små utflukter på stranden. Da vi fikk tak i surfbrett fikk fritidslivet vårt en kjempeopptur. Og frem til kulden satt inn i mai var det surfing i lunsjen en gang i uken og en gang i løpet av helgen.

Men så skjer det masse hjemme som vi går glipp. Jeg har fått to nye tantebarn, har gått glipp av to 85årsdager, min egen 30 årsdag og alt annet som dere har drevet med det siste året.

Vi gleder oss til å komme hjem på norgesturné og til å treffe dere alle igjen.

På gjensyn!