Adventstid

Til alle dere som brukte pengene deres på geiter i fjor, vi kan forsikre dere om at alle har kommet frem. Dette bildet er tatt ved parkeringsplassen til Ingveig.

Hjemme i Norge kommer man i Avisa om man frakter materialer på denne måten, iom at pressen i Pointe Noire er mest opptatt av å skryte av hvor flink presidenten er, tar vi ansvar; Her er jo faktisk lasten sikret på en måte, det er det ikke ofte den er.

I Afrika tisser man stort sett i grøftekanten, denne krabaten gjør at jeg heller tisser i buksa..

.

I de siste 8 ukene har det pågått en kampanje for å grave ned strømledinger i Pointe Noire. Arbeidslysten og innsatsen er nå så som så, men at det skaper ett par arbeidsplasser er det ikke tvil om med en mann pr meter.

Regntid

Det er bare å kle seg i badedrakt og ta gullfisken ut på luftetur.

Rrrrrrrrrrrrakett!

Pass dere, Kongo er på god vei til å bli en militær stormakt!

 

HELP

Alle muligheter ble evaluert under Hazop´en og vi utstyrte oss med nødvendig ekstrautstyr som spade, tau, mat, solkrem, myggspray, bensin og olje til ferjen, ekstra øl til bestikkelser osv. Kart har vi ikke, men med GPSén finner vi i alle fall veien hjem igjen.

Denne helgen har vi vært på eksursjon til nasjonalparken Concuati som ligger mot grensen til Gabon. 14 mil unna Pointe Noire ligger sjimpansevernorganisasjonen HELP. Vi tok eneste mulige vei, Nasjonal Vei nr 5 retning Gabon. Det går for øyeblikket ikke an å kjøre helt til Gabon for siste ferjen har sunket og som en kongoleser sa, den blir ikke erstattet imorgen.

Turen er hasardiøs og farefull, men eventyrlystne nordmenn lar seg ikke stoppe så lett. Vi har til og med pimpet opp occasion´en vår

Vi lar bildene tale for seg. Nasjonal vei nr 5:

(Benjamin i pick-up´en plukket opp haikere. På turen opp 2 haikere på familiebesøk. På returen 1 landsby, ca 8 store og små, og ettersom noen hoppet av og noen hoppet på, ble det til sammen 12.)

Vi fikk heldigvis brukt noe av sikkerhetsutstyret:

Og så til turens mest kritiske. Ferjen. Prisen hadde økt 50% siden i går. Irriterende, men ikke eksepsjonelt. De vet, og vi vet at de vet at å avlyse helgeturen og kjøre 3 timer i retur ikke er aktuelt. Og som afrikanerne sier: It´s my time to eat.

Ferjeleie i tørketiden ligger under vann.

Maskinisten:

Monkey business:

Bøffel og flue. To fluer i en smekk.

Afrikansk idyll.

Ett år i utlendighet

Nå er ett år passert og tiden har som man sier, gått fort. Vanligvis skriver man resumé i desember og sender til familie og venner, men sør for ekvator er det opp-ned på så mye.

Vi har lagt oss til noen vaner som kan bli vanskelig å legge av seg. Det er ikke tvil om at den hvite mann i Afrika lever bedre enn gjennomsnittet. Vi har hushjelp to dager i uken og har uten store vanskeligheter vent oss til både det ene og det andre. Tom Christian nekter nå å gå med ustrøkne sokker. Jeg har sett flere filmer siste året enn jeg har gjort hele mitt liv. Vi er blitt vant til å overse verden og leve i nuet, ettersom vi ikke skjønner nyhetene, og internett er en sporadisk luksus.

Vi spiser på restaurant ca en gang om dagen. Ikke fordi det er billig, men for å sosialisere oss og for å slippe å gå å handle på supermarkedet. Men det går bra. Jeg tror jeg kommer inn i bunaden allikevel. For av 328 dagers opphold her nede og derav 150 med rænneræv er det en passelig balansegang. Men tilbake til supermarkedet. Det er ingenting i veien med gamle Score, problemet er bare at når det er tomt i hyllen, må du se om det er noe igjen på Mercado, hvis ikke de har dét er det Park´n´Shop, og hvis ikke de har dét så er neste mulighet libanesersjappene. Og dette er tidkrevende og for spesielt interesserte. Og på meg så er det litt stress. Åpningstidene her er nemlig skreddersydd for hushjelper og hjemmeværende, men derimot ikke ideelt for de som ønsker å jobbe litt av og til… tant pis. Hjemme pleide vi å handle en til to ganger om dagen. Nå kjøper vi 18 liter juice om gangen. For når favorittmerket har hatt leveranse må man sikre seg. Det kan bli lenge til neste gang. Våre venner har gjort avtale med butikkmannen om å ringe når de får inn en spesiell sort (f.eks Nutella). Og nå er jeg snart språkkyndig nok til å gjøre det samme.

Fransken går stadig litt lettere. Jeg har hatt en kongolesisk fransklærer som har lært meg både fransk språk og kongolesisk kultur. I gjengjeld har han fått en kjøretime. (han får betalt av arbeidsgiveren min også altså) Han smilte over hele ansiktet og lo for han hadde aldri holdt i et ratt før. Han var veldig flink og veldig takknemlig. TC var litt redd for kløtsjen skulle trenges byttes ut etter dette og jeg og. For å gå på verkstedet med bilen er også litt masete. Jeg var innom for 5000 km service her en dag og den hjelpsomme resepsjonisten lovet å ringe når bilen var ferdig og for å indikere pris. Da jeg ikke fikk noen telefon drog jeg ned der litt før forventet stengetid for å høre om de hadde demontert hele greien eller om den fremdeles var kjøredyktig. Da fikk jeg så ørene flagret for at ikke kom i verkstedtiden. Folk lyger så de tror det selv, og hva svarer man da? Det gir en høyt blodtrykk. Jeg har litt igjen å lære på å spytte tørt i luften og å bre om seg med fornærmelser mens man sier S´il vous plait og je vous en prie. Men det skal jeg nok få bukt med. Jeg tror det er den ventilen de andre har som ikke jeg har.

Nei, jeg skulle ikke vært det foruten dette oppholdet. Jeg har overlevd kultursjokket, men håper jeg ikke tar så mye av det med meg hjem. Jeg vet ikke om man kan forstå ”de andre” bedre, men man vet om noen av forskjellene. Vi hørte en podcast fra NRK anno 1953. Arbeideren løy til sin arbeidsgiver og sa at de hadde hugget ned mye mer skog enn de egentlig hadde. - Hvorfor løy du spurte han? - For at du skulle bli glad og synes vi har vært flinke arbeidere. Å glede en annen er den største glede. Se, vi er ikke så forskjellige, uttrykksmåten er bare litt annerledes.

Men det er mye som gir høyt blodtrykk her, så hva kan man si. TC har referert til det gjeldede tidsbegrepet her tidligere. Og nei, det er ikke noe man blir vant til over 328 netter. Vi flyttet inn i leiligheten ca 9 måneder etter skjema. Ok, det har jeg dvelet ved før. Men etter nå nesten tre måneder etter har vi fremdeles ikke alle møblene og lekkasjer og sopp og mugg er over alt rundt oss. Men de vasker AC´en to ganger i måneden da. Den skal de ha. Men det er ikke så gale at det ikke godt for noe. Jeg får jo et større ordforråd når klagebrevene skal skrives.

Hva har vi lært? Det har vært et spennende år og vi har lært mye. Mye om et Kongo som jeg ikke visste fantes. At verdens to tettestliggende hovedsteder med navn etter en oppdagelsesreisende og en konge. At dyrene i Afrika er spist opp i denne delen. At kakerlakker finnes i kingsize. Men vi lærer også om tragiske ting. Ingenting har skjedd de siste 50 år siden Kongo ble fri fra kolonimakten sin. Veiene er av samme kvalitet som skogsveien opp til Kytingen i Strandebarm. Økonomisk, helsemessig og utdannelsesmessig står utviklingen nesten stille for folk flest. Midt i byen har folk ikke strøm eller vann. Men jo da, myndighetene jobber med det. –De må forte seg hvis de skal bli ferdig til 50-årsjubileet 15 august. Infeksjonssykdommer og malaria herjer landet. To kongolesere jeg kjenner har gravlagt barna sine som døde av malaria. C´est la vie.

Og videre: At en politimann øker sin månedsinntekt med 30% hver gang han stopper en mundele. At kongolesere er særdeles bråkete, men hyggelige og åpne. At fisketorget i Bergen er rent, selv om det er 22 grader i kummene. At forskjellene mellom oss og dem er flere hundre år med kultur og at det ikke er alt man lærer på skolen.

Vi har fått venner fra SørAfrika, Venezuela, Rwanda, Mexico, Kamerun, Colombia, Kenya, Ghana, Australia, Russland, Sverige og Frankrike, og det er kjekt. Alle har sitt syn på livet i Kongo. Disse fester vi med og drar på små utflukter på stranden. Da vi fikk tak i surfbrett fikk fritidslivet vårt en kjempeopptur. Og frem til kulden satt inn i mai var det surfing i lunsjen en gang i uken og en gang i løpet av helgen.

Men så skjer det masse hjemme som vi går glipp. Jeg har fått to nye tantebarn, har gått glipp av to 85årsdager, min egen 30 årsdag og alt annet som dere har drevet med det siste året.

Vi gleder oss til å komme hjem på norgesturné og til å treffe dere alle igjen.

På gjensyn!

Kolonnekjøring i Kongo

Ja, TC er frisk igjen, det er tørketid og det er langhelg og vi kunne derfor delta på privat ekskursjon mot indre strøk av Kongo. Ca 20 kongolesere og 10 europeere la torsdag morgen i vei mot Dolisie. Men før vi kom oss av gårde, kun en time forsinket, så fikk vi beskjed om at hotellet hadde kansellert. Nytt hotell hadde de brukt kvelden i forveien og morgentimene på å booke. Men en gruppe på 30 er ikke bare bare å innlosjere på kort varsel.

Støvet var det største problemet. Veien var ikke så verst. Kinesere holder på å utbedre veien, Route National 1 (1 av 5), mellom Pointe Noire og Brazzaville. Men de har enda litt igjen. Og det de ikke har asfaltert før neste regntid må de kanskje gjøre om igjen. Vi kunne allerede se vannets gravende effekt rundt fundamentene og rundt dreneringslinjene langs veien.

Første stopp var i Les Saras. Dette er en gammel gullgraveby og idag et stoppested på toglinjen mot Brazzaville. Veldig koselig liten plass der vi ble tatt godt imot. Ingveig gjorde det hun kunne for å bli venner med de lokale og gikk ned til noen damer som vasket tøy i elven under jernbanebroen.

Da vi kom med vår kolonne på ti biler ble det fullt i byen som er laget svært moderne med gågater overalt. Noen hadde vært på jakt og ville selge oss en rød antilope, nyskutt. Kongoleserne ble helt våt i blikket og forhandlet pris i en halvtimestid. Til slutt endte prisen på 20 000 CFA (= 243 NOK), og det er vel i underkant av det vi betaler for en en-retters middag til vanlig. Vi har litt igjen å lære på pruting tydeligvis.

Ingveig blir venner med damene ved elven.

Videre humpet vi oss gjennom regnskog og spennende natur som endret seg fra helt flatt i Pointe Noire til frodig flott og mer kupert terreng nærmere Dolisie. Og 180 km og 6 timers effektiv kjøretid (30 km/t) senere var vi fremme i Dolisie.

På restauranten for kvelden, Gapps, spiste vi ihjelkokt gammelt bøffel-kjøtt, noe som var interessant men ikke spesielt godt. Kongoleserne var dypt skuffet, og uttrykte det høylytt, for et av hovedmålene med reisen i innlandet er å få ferskt jaktkjøtt på bordet. Det er jo veldig forståelig, for den lokale spesialiteten i PN er tørket eller røkt fisk.

Politiet var forresten innom hotellet vårt for å tilby litt påtvungen ekstrasservice til turistene. De var veldig glad for å få turister på besøk i Dolisie så selvfølgelig ville de sette opp noen ekstravakter utenfor hotellet slik at ikke bilene våre skulle bli utsatt for noe. Det ble gjort klart at dette ikke var særlig smart å avslå (ellers så…). Kongoleserne forhandlet for oss. Og for 12000 CFA per natt skulle 4 politimenn prøve å holde seg våkne.

L´Arbre de Brazza.

TC på rusletur, lei av forsinkelse allerede andre dag?

Ingveig tester treet.

neste gang, hvis hotellet skulle kansellere.

hele gjengen.

Fredagen var det tursime på agendaen. Og med avreise kun to timer etter skjema drog vi og besøkte det berømte treet Arbre de Brazza, der grunnleggeren av Brazzaville søkte husly en natt og tagget navnet sitt på treet. Vår innleide guide sørget for at vi ikke kjørte feil så veldig ofte. Deretter så vi monumentet over og inngangen til verdens første tunnel bygget i svarteste Afrika av gjestearbeider (eller slaver?) fra Togo og andre land i nærheten. Toglinjen ble bygget i årene 1924-34. Tunnelen er 4698 m lang og flere liv gikk tapt under byggingen. Den leder toget på sin ferd mot Brazzaville, og under byggingen av hele ruten gikk mange liv tapt. –og det gjør de fremdeles. For denne linjen har ikke vært vel vedlikeholdt siden åpningen, og forrige uke var det en alvorlig ulykke på denne strekningen.

Vår romantiske ide om en gang å ta denne reisen slik kongolesere gjør er avlyst og bannlyst. Vi får heller bli uglesett når vi kommer tutende frem i rikmannsbussen vår.

Lac Bleu, en kjent innsjø var også på programmet, men bading ble utelukket da solen gjemte seg bak skyene.

Lac bleu.

På en lokal restaurant hadde vi lunsj og Ingveig spiste pickiporc. Har enda ikke funnet ut hva det er, men godt var det ikke. Om kvelden var det i utgangspunktet uteliv på menyen, men av uante grunner ble dette avlyst. Hotellet var ikke av den kvalitet at man ønsker å henge der, så vi drog en liten gjeng for å se VM-åpningskampen på storskjerm i byen. Kongoleservennene våre var sterkt imot da vi måtte tenkte på sikkerheten vår. Men guiden mente det ikke var noen fare og ble med oss. Igjen ble det en hyggelig opplevelse og vi ble beglodd som om vi var kritthvite eller noe.

Lørdag morgen skulle vi av gårde og se Monte de la Lune, et navnløst fossefall og mere til. Men gleden ved å være kun 4 timers kjøring unna et marked der jaktkjøtt blir solgt tok våre venner en sjefsavgjørelse og bestemte at dit skulle vi og deretter kunne vi være turister igjen. Jaja, så 2.5 timer forsinket bar det av gårde.

Vi kom tilslutt frem til Sibiti. Her er det lenge mellom hvitingene og vi nøt å være tursitattraksjonen en liten stund. Markedet hadde (ulovlige) aper, antiloper av ymse sort, skilpadder og ellers grønnsaker og frukt. Jaktsesongen er den tørre årstiden, men det virket allikevel som om utvalget var litt tørt. Men til tross litt fransk surmuling, som etter hvert skulle eskalere, ble besøket på markedet en hyggelig opplevelse.

Sibiti.

Ingveig har lovet å sende en kopi.

markedet

Bildekket hadde et utbrudd og måtte til vulkanisasjon. Pris for luft pr dekk 200 CFA. Rip-off. Det bør ikke koste mer enn 100.

Jaja, så var det å snu og finne denne fossen. De skulle bare stanse aller kjappest på en gård langs veien og kjøpe litt billig fufu (beskrevet i tidligere innlegg, et produkt av maniok). Dette kjappe stoppet tok sikkert 2 timer og tålmodigheten begynte å gå tom.

Fufu, kasava eller maniokk. i don´t give a ..

Smarte forslag som å dele gruppen i to, en handlegjeng og en turistgjeng ble avvist på grunn av sikkerheten. Det ble handlet i store mengder. Totalt kom vi ut med. 1 fersk rød antilope, 1 levende gris på planet til en pickup, en levende skilpadde i enn plastpose, en tørket antilope, 8 søppelsekker fufu og en levende hane. Vi kjøpte 5 bananer og instant coffee. Tc ble kvalm av alle luktene på markede og nektet å handle noe som helst

Til slutt kom vi oss av gårde i retning fossen. Den fant vi ikke. Etter to timer i bushen, frem og tilbake på krøtterstier, fant vi rennende vann. Så var det skumring og bare å haste hjemover så lenge man kunne se litt fremfor seg.

Vel tilbake til hotellet kl 20 var vannet stengt og ingen matservering. Rasende franskmenn tok initiativ til reste-piknik på trappen og alle havnet i seng før kl ti.

Søndag var hjemreisedag og vi kom oss av gårde 3 timer forsinket. (Men før vi klarte å komme oss avgårde var det en høyere offiser fra politiet innom. Han ville også ha litt penger. Det fikk han.) Da var alle i harnisk og å holde kolonnen samlet som på veien opp ble det ikke noe av. Men men. Vi hadde et oppsamlingsstopp halvveis hjemme og her ble det klart at grisen ikke klarte seg. Den hadde falt av lasteplanet i fart og ja, det gikk ikke så bra.

Men vi har hatt oss en knallfin tur og er glad jomfruturen er gjort. Har lært litt mer om kongolesisk organsisasjonskultur og disiplin. Nå ser vi ingen hindringer for videre utflukter i ville KonGO.

Her er ruten vår.

Jeg begynner og bli hypokonder

..eller kanskje jeg virkelig er sjuk

Anyway, en tommelfingerregel i Kongo er at har man den minste føling med feber, hodepine, vondt i mage, kvise i nesa, hoster tre ganger i løpet av en dag eller lignende så kjører man til legen og tester seg for Malaria. Dett har ført til ett par halvpinlige legebesøk hvor sykepleieren/turnuslegen ser på oss som om vi er noen idioter mens han drar seg demonstrativt bortover gulvet for å understreke hvor mye jobb det er for han og ta den hel... prøven. Tre minutter og ett stikk i pekefingeren senere har vi (stort sett) fått bekreftet at det ikke er malaria og kan dra lykkelige hjem og kose oss 6 timer på badet før det går over.

Søndagens legebesøk utartet seg litt annerledes. Jeg våknet opp med feber etter siestaen. Har i det siste lest noen bøker om de gamle adelsmenn sine reiser Afrika for å se på muligheten til å utvikle lokalt næringsliv. Deres beskrivelse av Malaria er underholdene, men gir meg ikke lyst til å la sykdommen holde på så veldig lenge i min lever...

Den sedvanlige malariaprøven ble "unconclusive", noe som sammen med sykepleiererens/turnuslegens noget usikre ansiktsuttrykk ikke akkurat var beroligende. Etter å ha målt temperaturen min (med apparatet som sier ping) og tappet meg for nok blod til at jeg hadde problemer med å se klart (ok, det skal ikke så mye til) spurte legen om jeg hadde noe i mot å være på sykehuset over natten for overvåking. Blodprøvene måtte analyseres for å kunne utelukke malaria, og det kunne ikke gjøres før i morgen. Har ikke akkurat veldig lyst til å overnatte på kongolesisk sykehus, men alternativet er ikke mer fristende.

Vel vel, på med lyseblå pysj (de hadde dessverre ikke den tøffe varianten som er åpen bak..) og jeg var klar til mitt første overnattingsdøgn siden egen fødsel (om jeg ikke husker feil) En time senere kom sykepleieren inn for å måle tempen (med maskinen som sier Ping) hun løp (uvanlig syn i Kongo) kjapt  ut igjen og kom inn med en pose intravenøst febernedsettende, og tok flere blodprøver. Så var det natt, Ole Blund kom ikke på besøk, men det gjorde jomman febermonsteret.

Mandag morgen var det seks leger på rommet for å se på meg, malaria testen var negativ (og da begynner unge Hr Semb og bli bekymret, Malaria kureres med piller og man kan dra hjem med en gang.) I skrivende stund (onsdag) venter jeg på resultatet av blodprøvene for å finne hva som var galt, men diverse piller mot Parasitter og amøber (?? mulig vi misforsto legen litt her) og til slutt en antibiotikakur, som kan kurere alt fra hoste til anthrax, er jeg ute av sykehuset. Jeg fikk en midlertidig diagnose "Gastro-Intestinal infection med en eller annen bakterie jeg ikke husker navnet på. Klart det kan være vrient og sette riktig diagnose, regner med det er ett par muligheter her nede…

Tirsdagen synes jeg egentlig jeg var frisk nok til og dra hjem, men måtte overnatte på sykehus. Dharma Bums gjorde at den dagen ikke ble så altfor lang. 

Sykehuset til Total i Pointe Noire er ikke så ille, litt rart at man ikke har tilgang på håndklær eller såper på rommet (hun som hadde ansvaret for dette hadde gått hjem for kvelden..) Jeg har ikke ligget på sykehus i Norge, men mener å huske at Kalle hadde finere rom enn meg da jeg besøkte han. Mikkel hadde kjipere rom, han måtte dele med en gal gammel mann.

Ingveig våket ved sengekanten, så da fikk jeg testet henne i onde dager, riktig nok måtte jeg gå på do selv, men hun byttet i det minste ut fiskemiddagene med hjemmesmurte smørbrød. 

Flyttet fra hybelen

Nå har Kongooppholdet tatt seg til nye høyder. Vi har endelig flyttet fra hybel til leiligheten som var tiltenkt oss. Det tok kun 9 måneder med forsinkelser før den ble ferdig og de siste 4 månedene har beskjeden vært i neste uke, hver uke. Men nå er det glemt, for den som venter på noe godt venter ikke forgjeves.

Nå bor vi endelig standsmessig og her er noen bilder av utsikten..

..til noen andre. Vi bor nemlig i andre etasje og har ikke så mye utsikt. Men det gjør ikke noe. Vi vil heller ha en fluktmulighet hvis brann, flom eller andre ting skulle skje her. Det finnes nemlig ikke tjenester som brannmannskap i denne byen, så å bo for høyt oppe er ikke anbefalt.

Stranden dere ser er Cote Sauvage og er brukt som mingleplass for kongolesere i alle aldre. Det er en veldig fin strand og det ligger flere brukbare restauranter langs med stranden. Her er store bølger å leke i, gode surfemuligheter og perfekt for den som samler på plast og søppel. -det er det ingen som samler på her i Kongo.

Presidenten har bolig her, og derfor er det fotoforbud langs veien ved stranden. Og dersom du, for å unngå å bli påkjørt, kommer til skade for å tråkke på gresset utenfor muren utenfor boligen, ja, så får du høre det. Sånn er det bare. Andre høytideligheter har også bolig her blant annet firmaet mitt sitt overhode. Vi har enda ikke blitt invitert på hagefest der, men det kommer vel en invitasjon snart.

Leiligheten er ganske fin. Fin langt ifra, men langt i fra fin..detaljene er noe udetaljerte; rammen til kjøkkenskapene ramler ut og alle dørklinkene er montert feil vei. Det har vært utallige vannlekasjer og et par mindre branntilløp i sikringsskap og stikkontakter. Men de fleste barnesykdommene er nå kurert eller kamuflert. Men alikevel, det er fint og stort og leiligheten inneholder 2 soverom, 2 bad, et gjestetoalett, stue med spisestue, kjøkken, veranda foran og bak og en stor entre. -God plass til gjester.

Litt ekko er det enda i leiligheten, men det jobber vi med. Legg spesielt merke til gardinene. Stoff kjøpt på Grand marché (markedet) og håndtverk utført av Ingveig. Gardinene er sydd med 8 forskjellige farger, for trådsnellebutikken (den eneste) hadde vareopptelling på ukas eneste åpningsdag (hurra for logikk og praktiske, smarte løsninger).

Ski totusenogti.

Takk for sist Åshild, Tarald, Marie, Kjetil og Anders! Kjekk norsk ungdom trosset vinterkulde, isete veier og tidsklemmer og kom flygende fra Norge for å hjelpe oss over hjemlengselen.

Vi møttes i fjellene i Europia og storkoste oss sammen i en uke. Litt nedoverski, OL, bortoverski, skøytetrening, brettspill, historier, mat ja litt av alt.

Nordboerne hadde med seg alle mulige flotte gaver til afrikanerne. Brunost, hårstrikk, sommertøy, solkrem. Ting som etter vår erfaring er umulig å få tak i sør for ekvator. Selv svartebørsen har ikke ting som dette.

Tarald skviste tommelen i et fall i bakken første dagen, og brukte kun en stav resten av uken. Siste dagen krøllet ryggen til Tarald seg. Han foretrakk å gå ned fra fjellet, én millimeter av gangen. Vel, og vel, nede måtte han gi opp og de fikk testet redningstjenesten i alpintanlegget og velvilligheten til Europeiske.

Andre uken tilbrakte vi alene og bedrev med ferieaktiviteter. Ferieaktiviteter er ting du ikke kan gjøre når du er hjemme. For eksempel se på tv og forstå hva de sier. Vi må innrømme det ble noen episoder av House. Men vi gikk selvfølgelig på ski også, nøt vårsolen og testet det franske kjøkken.

På hjemturen stoppet vi over hos Olav i Paris. Med storbyshopping, museum og uteliv ble det prikken over i´en for ferien vår.

TC forsøkte, og klarte, å ødelegge passet før avreise til Pointe Noire. Ingveig er glad han kom seg inn i landet, men nå er neste utfordring å få ham med ut igjen… men som det sies på folkemunne her nede. Alle har pass, men det er kanskje ikke bilde av deg på det.