Pride Cabinda

Klara het hun, og påsto hun var fra Esbjerg i Danmark, selv om fargene hennes minnet meg mer om Panamas flagg enn Dannebrog. Jeg ska ikke henge meg opp i hennes statsborgerskap, men bør kanskje heller informere om at jeg snakker om båten som skulle ta meg ut til Pride Cabinda, og min første offshore tur i Kongo.

I løpet av de 45 minuttene turen tok, var det tre spørsmål som opptok all min hjernekapasitet.

1. Dersom kranføreren nyser, vil jeg da klare å holde meg fast?
2. Hvor vondt gjør det om kranføreren slenger meg inn i siden på riggen?
3. Kan de andre se at jeg er livredd?

Var det skummelt? Gjett om, men i ettertid var det også veldig gøy, og når jeg så kunne stå på riggen og ta bilder ned på båten, gleder jeg meg allerede til neste gang.

Da jeg kom om bord på Pride Cabinda, fikk straks engelskkunnskapene mine store utfordringer. Etter å  ha lest husreglene for riggen 12 ganger er jeg fortsatt litt usikker på hvordan jeg skal oppføre meg her.

Fra engelsktimene med Karin mener jeg å huske at Pride betyr stolthet.  Fra livssynstimene med Gro (eller var det fra Seven?) lærte jeg at det var en kardinalsynd. At det også kunne bety skitten, illeluktende rusthaug som burde vært spiker for lenge siden, var nytt for meg. Føttehe.. for en rigg!

Jeg ble lagt inn på firemannlugar. Ligger man på firemannslugar kreves det en viss personlig hygiene for at det skal bli trivelig.  Det er ikke sikkert at det er han som dusjer og sender klærne sine til vask hver dag som trives best.

Her er forresten dusjen, kanskje rarere at noen gidder gå inn her hver dag, enn at noen ikke gjør det. Spesielt ekkelt synes jeg det var med de missfargede forhengene, som kanskje var hvite en gang på åttitallet, og neppe vasket siden Koss satte verdensrekord på Lillehammer.

Etter man har dusjet må man passe på å ikke snuble i avløpsrøreret. Det at avløpet går her er vel i og for seg ikke så ekkelt, det som var ekkelt var alle de dagene hvor enten avløpet var tett, eller noen hadde sparket til røret slikt at alt fløt utover gulvet. 

Mens jeg drakk morgenkaffe kom det en flokk med delfiner og lekte seg rundt riggen, kameraet lå da på lugaren, og siden dette var andre dagen, drev jeg fortsatt og tok hensyn til de jeg delte rom med som jobbet nattskift. -Det gikk over etter tre dager. Dessverre kom ikke delfinene tilbake igjen, men de lignet veldig på Flipper.  I kaffepausen to uker senere, så vi hval (helt bakerst i bilde, til venstre)

Her er det vamt. Jeg jobber med brønntesting, det betyr at vi måler hvor mye olje og gas en brønn produserer. Oljen og gassen brenner vi til slutt, da det ikke finnes noen form for produksjonsanlegg på dette stadiet. Her brennes nok olje til å kjøre rundt ekvator tre ganger med Matilda.

Sjefselektrikeren på riggen het Patrick, en eldre amerikaner som. I 1991 ble helikopteret som Patrick satt i skutt ned under Desert Storm, Patrick var eneste overlevende. Etter dette har, naturlig nok, Patrick blitt meget redd for å fly. Dessverre for Patrick bor han i Lousianna, og det er ca 2.5 dag med fly for å komme seg til Pointe Noire. Han skalv i hele kroppen i 24 timer etter han ankom riggen. Her tusler han rundt på helidekk mens han tenker på at alt var bedre før.

Vel vel, nu er Klara her igjen, og jeg ska hjem. Pride Cabinda, jeg håper at neste gang jeg treffer deg er du en eske med spiker som jeg skal leke med på hytta.