God Jul

Da har damen vasket gulvet, ved trenger vi ikke, fuglebænd var klin umulig å oppdrive. Katusen er pyntet og vi er klare for jul. Den gedigne skinnsofaen er trukket frem til glaset, og vi diskuterer om vi kan se noen av de samme stjernebildene som hjemme. Huset til Jordmoren kan vi ikke finne, men vi må da være nærmere den famøse julestjernen enn den berømte poeten fra Rudshøgda var?

Uansett, det ble da jul i Kongo også. Vi har pakket opp gaver, og er på vei til krabbefest. Tusen takk til alle der hjemme som har sendt ned gaver til oss. Hyggelig at dere tenker på oss.

God Jul alle sammen.

Julebord?

Fredager, min store favorittdag! Fordi et er helg? Neida, som i Norge på 50-taller driver vi med seksdagers uke her ende. Fredag er min store favorittdag, for da får vi, også som i Norge på 50 tallet, lønningsposen vår.

Alinda, vår kjære sekretær kommer med en pappeske fulle av brune konvolutter, en kjapp signatur og kontrolltelling senere, er jeg 140.000 penger rikere.  2 timere senere har Ingveig beslaglagt pengene og puttet dem i husholdingskasse, fortsatt som i Norge på femtitallet…..

Denne fredagen var enda bedre, etter fire uker med venting, var endelig sertifikatet mitt klart! Det er kart det tar litt tid, det må jo sendes heeelt til Brazzaville (50 mil unna) Fikk beskjed om at det skulle ta 10 dager, men så var han som kunne signere for utdeling av sertifikater på ferie (en mann i Kongo som kan signere ut sertifikater) så var maskinen ødelagt osv osv. Ser ingen grunn til og ramse opp resten av forklaringene på forsinkelsen.

Jeg fant ikke lua mi, og vi kunne derfor ikke være med disse vakre menneskene som brukte helgen til å banne over bakglatte ski med dårlig gli. Vi valgte heller å sende vaktene våre på grillkulljakt, spise masse kjøtt, drikke øl og hoppe i bassenget.

 
Ingveig har vært hos frisøren og har bestemt seg for å bruke caps frem til 26. februar 

Slæpp av, alle får 

Juleshopping

I dag tar vi leseren med på en liten shoppingtur gjennom Pointe Noire. Det er lørdag og vi trenger en del varer. Statoilkoppen har vi lagt igjen hjemme, og Ingveig står for kaffekoking på hyttemåten. Kaffetrakteren tok nemlig kvelden etter tre ukers bruk.

I og med at der lørdag og rett før jul, er det litt trafikkaos, og selv om vi har stor bil, er vi ikke berettiget til å kjøre i kollektivfeltet.

Julegaver til dere hjemme, sikkerhetsutstyr til Matilda, julemat og lignende stod på handlelisten. T-skjorte til bror, lommelykt til far og skjørt til mor var første punkt på listen. Men da vi kom til kjøpesenteret ble vi noe demotiverte.

Kjøpesenteret er organisert noe annerledes enn det vi er vant til. Og Stoff og Stil er også noe utenom det vi liker å kalle ordinær.

Vi beveget oss over på den tekniske delen av handlelisten og tok en tur innom Biltema for å se om de hadde nødvendig sikkerhetsutstyr til bilen.

Anbefalingen fra andre ekspatrierte i Pointe Noire er å ha sikkerhetsutstyret og alt annet i orden i god tid før jul. Det er fordi politiet blir stadig ivrigere etter å stoppe deg dess nærmere du kommer jul. –Alle trenger litt ekstra likvide midler før julaften, og det trenger ikke være skjellig grunn til mistanke for å stoppe deg. Hovedregelen er at du har brutt regelen og må betale for å komme deg ut av situasjonen.

Nytt spisebord kunne vært kjekt å ha, men bordhandleren i Pointe Noire løp av gårde mens han hylte en forbannelse over oss da han hørte vi var fra Norge

Ingveig vil ha sandkasse, men sandtaket manglet AU*-godkjent sand, og hvem vil vel leke i sand som ikke er godkjent?

Etter denne runden var vi slitne og ønsket kun en julevask av Matilda. Her er et profesjonelt bilvaskeri. De var så glade for at vi stoppet for å vaske bilen at vi fikk først en omvisning i butikken der vi fikk se hele den eneste hyllen med hele utvalget av like motoroljer. Deretter prøvde de å få oss til å installere oss i luksusloungen for bilvaskesenteret.

Vi koste oss lenge over oppstyret, så godt mottatt som vi ble. Til slutt da vi betalte fikk vi en utvetydig melding om å ta med jus eller øl til damen i kassen neste gang vi kom. –hvem skal egentlig bestikke hvem for å kunne få betale for å få bilen vasket?

Til slutt var innom Meny og handlet inn julematen.

juleribbe, pinnekjøtt, rødkål, surkål, kålrabistabbe, skinke, svinerull, sild i diverse sauser og laker, lutefisk, bacon, juletorsk, pepperkaker julemarsipan og kromkaker. Fattigmann får man tak i overalt...

* Afrikanske Union

Heisann

Hei lillebror, storebror, søster, far og mor. Hei til dere i Stavanger, klemz til dere i Oslo, Koz til dere i Bergen, fredlig advent til dere i Austbygdi, velkommen til dere fra nedre del av Setesdalen. Skulle du falle utenfor alle disse kategoriene, ønskes du alikevel hjertlig velkommen, gi deg til kjenne i kommentarfeltet, så sender vi ut en reiseradiokopp* som plaster på såret.

Vi annonserte bloggen vår en varm sommerdag i oktober, og started med å vente på en internet antenne. Antennen kom opp etter kun to uker, og siden den gang har vi ventet på at den skulle få strøm. Venter dere på bilder? Smør dere inn med tålmodighet, vi ventet i fem uker på en hvit Landcruiser.

De som klarer å se en feil med bilen vinner ett reiseradiohåndkle* som dere kan ta med på stranda. Bilen er på størrelse med en fullvoksen indisk gravid elefantine. Den har plass til like mange mennesker som på ett indisk kabaddilag, og vi sliter litt med å bli vant til manøvrering i tett trafikk.

Pride Cabinda

Klara het hun, og påsto hun var fra Esbjerg i Danmark, selv om fargene hennes minnet meg mer om Panamas flagg enn Dannebrog. Jeg ska ikke henge meg opp i hennes statsborgerskap, men bør kanskje heller informere om at jeg snakker om båten som skulle ta meg ut til Pride Cabinda, og min første offshore tur i Kongo.

I løpet av de 45 minuttene turen tok, var det tre spørsmål som opptok all min hjernekapasitet.

1. Dersom kranføreren nyser, vil jeg da klare å holde meg fast?
2. Hvor vondt gjør det om kranføreren slenger meg inn i siden på riggen?
3. Kan de andre se at jeg er livredd?

Var det skummelt? Gjett om, men i ettertid var det også veldig gøy, og når jeg så kunne stå på riggen og ta bilder ned på båten, gleder jeg meg allerede til neste gang.

Da jeg kom om bord på Pride Cabinda, fikk straks engelskkunnskapene mine store utfordringer. Etter å  ha lest husreglene for riggen 12 ganger er jeg fortsatt litt usikker på hvordan jeg skal oppføre meg her.

Fra engelsktimene med Karin mener jeg å huske at Pride betyr stolthet.  Fra livssynstimene med Gro (eller var det fra Seven?) lærte jeg at det var en kardinalsynd. At det også kunne bety skitten, illeluktende rusthaug som burde vært spiker for lenge siden, var nytt for meg. Føttehe.. for en rigg!

Jeg ble lagt inn på firemannlugar. Ligger man på firemannslugar kreves det en viss personlig hygiene for at det skal bli trivelig.  Det er ikke sikkert at det er han som dusjer og sender klærne sine til vask hver dag som trives best.

Her er forresten dusjen, kanskje rarere at noen gidder gå inn her hver dag, enn at noen ikke gjør det. Spesielt ekkelt synes jeg det var med de missfargede forhengene, som kanskje var hvite en gang på åttitallet, og neppe vasket siden Koss satte verdensrekord på Lillehammer.

Etter man har dusjet må man passe på å ikke snuble i avløpsrøreret. Det at avløpet går her er vel i og for seg ikke så ekkelt, det som var ekkelt var alle de dagene hvor enten avløpet var tett, eller noen hadde sparket til røret slikt at alt fløt utover gulvet. 

Mens jeg drakk morgenkaffe kom det en flokk med delfiner og lekte seg rundt riggen, kameraet lå da på lugaren, og siden dette var andre dagen, drev jeg fortsatt og tok hensyn til de jeg delte rom med som jobbet nattskift. -Det gikk over etter tre dager. Dessverre kom ikke delfinene tilbake igjen, men de lignet veldig på Flipper.  I kaffepausen to uker senere, så vi hval (helt bakerst i bilde, til venstre)

Her er det vamt. Jeg jobber med brønntesting, det betyr at vi måler hvor mye olje og gas en brønn produserer. Oljen og gassen brenner vi til slutt, da det ikke finnes noen form for produksjonsanlegg på dette stadiet. Her brennes nok olje til å kjøre rundt ekvator tre ganger med Matilda.

Sjefselektrikeren på riggen het Patrick, en eldre amerikaner som. I 1991 ble helikopteret som Patrick satt i skutt ned under Desert Storm, Patrick var eneste overlevende. Etter dette har, naturlig nok, Patrick blitt meget redd for å fly. Dessverre for Patrick bor han i Lousianna, og det er ca 2.5 dag med fly for å komme seg til Pointe Noire. Han skalv i hele kroppen i 24 timer etter han ankom riggen. Her tusler han rundt på helidekk mens han tenker på at alt var bedre før.

Vel vel, nu er Klara her igjen, og jeg ska hjem. Pride Cabinda, jeg håper at neste gang jeg treffer deg er du en eske med spiker som jeg skal leke med på hytta.

Kouilou

Helgen 24 oktober var vi vært på båttur med noen venner fra Total. Vi forhåndsbestilte en båttur på en elv som ligger ca 20 km nord for Pointe Noire, Kouilou-elven.

Da vi kom dit var 3 personer fra elve-vesenet, forkledd som bevæpnede militære, eller omvendt, og hadde rigget opp en provisorisk kontrollpost på en benk på det lokale godteriutsalget, der og skulle sjekke at alle som dro ut på denne strategisk viktige elven (yeah right!) var registrert etter forskriftene og hadde betalt det de skulle.

De mente vi skulle skrive navnene våre på en liste som gav tillatelse til å ferdes på elven utenom et visst tidsrom, og betale 3000 CFA per person. Ved nærmere ettersyn, av våre franske venner, viste det seg at vi var innenfor tidsrommet. Men det hindret ikke den hissige offentlighetspersonen å fly i taket. Han kranglet og knuffet med guiden vår før han for opp på veien og skrek i en telefon en stund. Hele landsbyen fulgte opptrinnet og var vi hvitingene turistattraksjon en liten stund. Vi slapp unna etter høylytte diskusjoner på Monokotoba og fransk.

jaja, etter hvert kom vi oss avgårde. Tett skog, og små gårder langs med elven. Og flere fiskere som padler rundt i uthulte trestammer. Vi var eneste motoriserte fartøy på elven. Folk bor i små hytter langs elven. De fisker, tapper palmeolje, plukker frittvoksende frukter og dusjer, driter og drikker i vannet fra elven. Vi stoppet hos en liten familie og fikk se hvordan de lever. Det var 5-6 hytter på påler bestående av noen pinner og noen blader til tak. -Tror ikke taket var helt tett.

Banan, ananas, kakao, sukkerrør og mer plukker de rett rundt huset og i tillegg dyrker de litt cassava, populært kalt maniokk.


(Her er Tom Christian sammen med guiden vår og Benjamin)


Det regnes vel som Kongos potet. Det er en rotplante som over bakken har noen blader som blir til en spinatlignende mattrett.


Roten er som en smakløs svampeaktig potet. Litt rart er det at den brukes som mat, Den inneholder nesten ikke noen næringsstoffer, dette fører til underernæring, dyrke noe annet? Nei, det ligger ikke i vår kultur!



(På bildet: Cedric, Benjamin, TC, Emmanuelle og Papa i gården)

ULM ULM

Jeg har flydd ULM!! Jeg er glad jeg lever enda. det er litt som aa kjore kassabil inedoverbakke, uten bremser. Flyveren, en mann jeg traff offshore, har floyet slike motoriserte (80 hester) fallskjermer i 30 år og lever enda, så jeg tenkte la gå. -men tanken på at han kunne fåhjereinnfarkt i luften slo meg. Han viste meg utløseren til fallskjermen. så da er jeg vel trygg da, tenkte jeg. Utrolig flott. Kjente igjen flere steder i byen fra luften og kjørte over stranden der jeg har vært helgen før. Litt skummelt når man svinger kraftig. For der sitter du i en slags campingstol med tanke på soliditet og prøver å finne noe å støtte seg på i svingen, og så er det som å lene seg mot en paraply.