Ja, TC er frisk igjen, det er tørketid og det er langhelg og vi kunne derfor delta på privat ekskursjon mot indre strøk av Kongo. Ca 20 kongolesere og 10 europeere la torsdag morgen i vei mot Dolisie. Men før vi kom oss av gårde, kun en time forsinket, så fikk vi beskjed om at hotellet hadde kansellert. Nytt hotell hadde de brukt kvelden i forveien og morgentimene på å booke. Men en gruppe på 30 er ikke bare bare å innlosjere på kort varsel.
Støvet var det største problemet. Veien var ikke så verst. Kinesere holder på å utbedre veien, Route National 1 (1 av 5), mellom Pointe Noire og Brazzaville. Men de har enda litt igjen. Og det de ikke har asfaltert før neste regntid må de kanskje gjøre om igjen. Vi kunne allerede se vannets gravende effekt rundt fundamentene og rundt dreneringslinjene langs veien.
Første stopp var i Les Saras. Dette er en gammel gullgraveby og idag et stoppested på toglinjen mot Brazzaville. Veldig koselig liten plass der vi ble tatt godt imot. Ingveig gjorde det hun kunne for å bli venner med de lokale og gikk ned til noen damer som vasket tøy i elven under jernbanebroen.
Da vi kom med vår kolonne på ti biler ble det fullt i byen som er laget svært moderne med gågater overalt. Noen hadde vært på jakt og ville selge oss en rød antilope, nyskutt. Kongoleserne ble helt våt i blikket og forhandlet pris i en halvtimestid. Til slutt endte prisen på 20 000 CFA (= 243 NOK), og det er vel i underkant av det vi betaler for en en-retters middag til vanlig. Vi har litt igjen å lære på pruting tydeligvis.
Ingveig blir venner med damene ved elven.
Videre humpet vi oss gjennom regnskog og spennende natur som endret seg fra helt flatt i Pointe Noire til frodig flott og mer kupert terreng nærmere Dolisie. Og 180 km og 6 timers effektiv kjøretid (30 km/t) senere var vi fremme i Dolisie.
På restauranten for kvelden, Gapps, spiste vi ihjelkokt gammelt bøffel-kjøtt, noe som var interessant men ikke spesielt godt. Kongoleserne var dypt skuffet, og uttrykte det høylytt, for et av hovedmålene med reisen i innlandet er å få ferskt jaktkjøtt på bordet. Det er jo veldig forståelig, for den lokale spesialiteten i PN er tørket eller røkt fisk.
Politiet var forresten innom hotellet vårt for å tilby litt påtvungen ekstrasservice til turistene. De var veldig glad for å få turister på besøk i Dolisie så selvfølgelig ville de sette opp noen ekstravakter utenfor hotellet slik at ikke bilene våre skulle bli utsatt for noe. Det ble gjort klart at dette ikke var særlig smart å avslå (ellers så…). Kongoleserne forhandlet for oss. Og for 12000 CFA per natt skulle 4 politimenn prøve å holde seg våkne.
L´Arbre de Brazza.
TC på rusletur, lei av forsinkelse allerede andre dag?
Ingveig tester treet.
neste gang, hvis hotellet skulle kansellere.
hele gjengen.
Fredagen var det tursime på agendaen. Og med avreise kun to timer etter skjema drog vi og besøkte det berømte treet Arbre de Brazza, der grunnleggeren av Brazzaville søkte husly en natt og tagget navnet sitt på treet. Vår innleide guide sørget for at vi ikke kjørte feil så veldig ofte. Deretter så vi monumentet over og inngangen til verdens første tunnel bygget i svarteste Afrika av gjestearbeider (eller slaver?) fra Togo og andre land i nærheten. Toglinjen ble bygget i årene 1924-34. Tunnelen er 4698 m lang og flere liv gikk tapt under byggingen. Den leder toget på sin ferd mot Brazzaville, og under byggingen av hele ruten gikk mange liv tapt. –og det gjør de fremdeles. For denne linjen har ikke vært vel vedlikeholdt siden åpningen, og forrige uke var det en alvorlig ulykke på denne strekningen.
Vår romantiske ide om en gang å ta denne reisen slik kongolesere gjør er avlyst og bannlyst. Vi får heller bli uglesett når vi kommer tutende frem i rikmannsbussen vår.
Lac Bleu, en kjent innsjø var også på programmet, men bading ble utelukket da solen gjemte seg bak skyene.
Lac bleu.
På en lokal restaurant hadde vi lunsj og Ingveig spiste pickiporc. Har enda ikke funnet ut hva det er, men godt var det ikke. Om kvelden var det i utgangspunktet uteliv på menyen, men av uante grunner ble dette avlyst. Hotellet var ikke av den kvalitet at man ønsker å henge der, så vi drog en liten gjeng for å se VM-åpningskampen på storskjerm i byen. Kongoleservennene våre var sterkt imot da vi måtte tenkte på sikkerheten vår. Men guiden mente det ikke var noen fare og ble med oss. Igjen ble det en hyggelig opplevelse og vi ble beglodd som om vi var kritthvite eller noe.
Lørdag morgen skulle vi av gårde og se Monte de la Lune, et navnløst fossefall og mere til. Men gleden ved å være kun 4 timers kjøring unna et marked der jaktkjøtt blir solgt tok våre venner en sjefsavgjørelse og bestemte at dit skulle vi og deretter kunne vi være turister igjen. Jaja, så 2.5 timer forsinket bar det av gårde.
Vi kom tilslutt frem til Sibiti. Her er det lenge mellom hvitingene og vi nøt å være tursitattraksjonen en liten stund. Markedet hadde (ulovlige) aper, antiloper av ymse sort, skilpadder og ellers grønnsaker og frukt. Jaktsesongen er den tørre årstiden, men det virket allikevel som om utvalget var litt tørt. Men til tross litt fransk surmuling, som etter hvert skulle eskalere, ble besøket på markedet en hyggelig opplevelse.
Sibiti.
Ingveig har lovet å sende en kopi.
markedet
Bildekket hadde et utbrudd og måtte til vulkanisasjon. Pris for luft pr dekk 200 CFA. Rip-off. Det bør ikke koste mer enn 100.
Jaja, så var det å snu og finne denne fossen. De skulle bare stanse aller kjappest på en gård langs veien og kjøpe litt billig fufu (beskrevet i tidligere innlegg, et produkt av maniok). Dette kjappe stoppet tok sikkert 2 timer og tålmodigheten begynte å gå tom.
Fufu, kasava eller maniokk. i don´t give a ..
Smarte forslag som å dele gruppen i to, en handlegjeng og en turistgjeng ble avvist på grunn av sikkerheten. Det ble handlet i store mengder. Totalt kom vi ut med. 1 fersk rød antilope, 1 levende gris på planet til en pickup, en levende skilpadde i enn plastpose, en tørket antilope, 8 søppelsekker fufu og en levende hane. Vi kjøpte 5 bananer og instant coffee. Tc ble kvalm av alle luktene på markede og nektet å handle noe som helst
Til slutt kom vi oss av gårde i retning fossen. Den fant vi ikke. Etter to timer i bushen, frem og tilbake på krøtterstier, fant vi rennende vann. Så var det skumring og bare å haste hjemover så lenge man kunne se litt fremfor seg.
Vel tilbake til hotellet kl 20 var vannet stengt og ingen matservering. Rasende franskmenn tok initiativ til reste-piknik på trappen og alle havnet i seng før kl ti.
Søndag var hjemreisedag og vi kom oss av gårde 3 timer forsinket. (Men før vi klarte å komme oss avgårde var det en høyere offiser fra politiet innom. Han ville også ha litt penger. Det fikk han.) Da var alle i harnisk og å holde kolonnen samlet som på veien opp ble det ikke noe av. Men men. Vi hadde et oppsamlingsstopp halvveis hjemme og her ble det klart at grisen ikke klarte seg. Den hadde falt av lasteplanet i fart og ja, det gikk ikke så bra.
Men vi har hatt oss en knallfin tur og er glad jomfruturen er gjort. Har lært litt mer om kongolesisk organsisasjonskultur og disiplin. Nå ser vi ingen hindringer for videre utflukter i ville KonGO.
Her er ruten vår.
